Lydens ånd #2: Hver dag er musikkens dag

Del

Musikk

Lydens ånd #2: Hver dag er musikkens dag

Musikkfest Oslo og DNA? AND?, ny Bigbang-plate og Tina Turner in memoriam.

Del

Tekst Audun Vinger

01.06.2023
Tina Turner (1939-2023) - en sanger og scene-utøver med en kraft helt utenom det vanlige, skriver Audun Vinger. Foto: Gie Knaps / Getty

Det er Musikkfest Oslo kommende lørdag, noen som i oldtiden var en av forsommerens store høydepunkt i en by hvor man ikke kunne vasse i konserter og DJs hver eneste dag, som tilsynelatende er tilfelle nå. Hvor mange kabler og mikrofoner er egentlig i aktivitet til enhver tid i hovedstaden nå? Ikke få. Men ingen klager over dette. Det er en kjensgjerning at norsk musikk er usedvanlig mye bedre og rikere enn i Musikkens dag, som det het før, sin barndom.

Det var også gøy med den gamle indie-rock-scenen som pleide bli presentert av So What! og Last Train, dette var en ytterst sjelden mulighet til å se stamgjester og ansatte på disse stedene i dagslys, etterhvert med kledelig tskjorte-skille.

Lydens ånd er fremover et eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant andre Audun Vinger. Meld deg på her

Men det har sin sjarm fortsatt. Et enormt antall artister av forskjellig karakter, ikke alle like fantastiske, er i gang fra tidlig formiddag til sent kveld, på etablerte scener og langt mer provisoriske. Jeg synes egentlig ikke det er riktig å velge seg ut favoritter fra programmet, ja bare det å se på programmet føles som et overgrep. Det handler om sol, luft og å ta det man får servert. Om det er norske rappere som gjør sin første offentlige opptreden, et kor, noe søplete rockeband eller en genial visesanger får komme som det passer. Finn et sted du liker å henge eller sitte, eller la deg sakte drive gjennom din del av byen.

Om jeg likevel velge noe, er det som tidligere år bandprosjektet DNA? AND? som spiller tre forskjellige konserter på Kafé Hærverk i løpet av dagen og ettermiddagen. Dette er dyktige unge musikere med Downs syndrom som med eller uten veiledning fra voksne snur opp-ned på hva en konsert egentlig kan være, det setter spørsmålstegn ved improvisasjonstankegangen og får en til å sone ut og tenke på livets mange ruvende problemstillinger. Veldig ofte låter det også fett som bare det - total psykedelia som varmer hjertet.

Om du vil være litt utendørs etter dette, er det en haug gode DJs og liknende på Hør Hør og Jæger, eller det som lenge var det ultimate Musikkfest-stedet: Dattera til Hagen.

*

Et typisk band som opptrådte årlig på Musikkens dag lenge før de ble særlig kjente var Bigbang. En periode et av landets største liveband, en periode litt glemt, men nå over i «legendariske veteraner»-klassen. Deres ferske (og 13. !) album Le Californie er en liten triumf, full av vibber fra gospelsoul, boogie og 90s LA rock, med bemerkelsesverdig deilig lyd.

Mye av grunnen til dette er at det delvis er innspilt i Frelsesarmeens såkalte Tempelsal, bortgjemt midt i sentrum like ved St. Olavs Plass - byens beste studio ifølge lydfreak Øystein Greni. Dette var også åstedet for en konsert tidlig tirsdag kveld som ga gode Musikkens dag-vibber. Det var uten PA for en mest mulig autentisk opplevelse, ingen alkoholservering, men stappfullt av god stemning. Låtene fra albumet ble ypperlig fremført, men det var også et ekstra hyggelig innslag der, siden hele bandet tigerstate (en slags rullerende besetning av byens beste unge jazz og pop-musikere som noen har gitt tilnavnet «Beccokammeret) var med på kor og diverse instrumenter. Bethany og Iver fra Mall Girl, Andreas fra Fieh, Elias Tafjord fra Why Kai, trombonist Jørgen Bjelkerud og saksofonist Zakarias Øverli Meyer var blant medhjelperne. Det hele minnet litt om da Jaga Horns ble en del av ambisiøs norsk live-rock inkludert Bigbang på slutten av 90-tallet. Best av alle var todelte «Little Wolf», der de for ordens skyld var innom «Girl in Oslo» og Curtis Mayfields «Move On Up» i ekstatiske overganger. En skikkelig triumf.

*

Når vi snakker om livemusikk er det vanskelig å komme unna Tina Turner. En av rockens aller største scenepersonligheter, og nå dessverre ikke lenger med oss. Hun ble 83, så vi fikk endel. Musikkjournalistikk med historisk bevissthet handler i stor grad om å skrive nekrologer, virker det som. Hvor mange ganger skal man som skribent måtte levere fra seg vemodige setninger om at man så ofte må levere mange setninger om storheter fra musikkhistorien som faller fra? Selv artister man anså som «udødelige»? Det er nok ingen mulighet til å stoppe her. Selv om det er overraskende mange fans som dukker opp ved en artists død, er det full forståelse for at slike anledninger får en til å minnes med respekt og fornyet engasjement - ikke det at man nødvendigvis er så himla trist for at et godt voksent menneske man ikke kjente er gått bort.

Mann og hustru og R&B-duo, Ike & Tina i 1961 (Foto: Michael Ochs Archives/Getty Images)

Det later likevel til å være bred konsensus om Tina Turners storhet, selv om profiler fra Heidi Nordby Lunde til Thomas Seltzer prøvde gjøre politiske og humoristiske poenger i sosiale medier.

Hun var i alle fall en sanger og scene-utøver med en kraft helt utenom det vanlige, og hennes rolle som en «survivor» har vært til stor inspirasjon for mange andre mennesker. Dette er alle enige om.

Karrieren hennes er riktignok temmelig ujevn, også kvalitetsmessig, og det var unektelig svært lenge siden det hadde kommet noe virkelig sensasjonelt på albumfronten fra henne.

Ofte leter man med lykt og lupe i katalogen etter deep cuts å finne frem etter slike hendelser, men i Turners tilfelle var det uansett de mest kjente som også fortjener å bli stående og skinne sterkest. «Nutbush City Limits», og coverne av CCRs «Proud Mary» og The Who’s «Acid Queen» er verdenskjente av en grunn.

Og innspillingen av «River Deep Mountain High» med produsent Phil Spector og et stort orkester i 1966 - finnes det noe større fjellkjedevandring i pophistorien? Neppe. Hennes voldelige ektemann Ike Turner insisterte på at det skulle krediteres dem i fellesskap, men det er så klart det vulkaniske vokalarbeidet alt handler om her. I følge mytologien fikk/tvang Spector henne til å synge den svært mange ganger, til hun nesten ble gal av det. Låten ble ingen stor hit hjemme i USA i begynnelsen, men er en trygg del av kanon nå.

Men det er sannelig også comebackalbumet Private Dancer fra 1984 - en periode da mange tidligere soulstjerner begynte å slite i popmarkedet. Nøkkelen her er, i tillegg til den voksne og alvorlige tematikken i låtene, det unike lydbildet fremskapt av britiske musikere og produsenter som Rupert Hine, Terry Britten og Martyn Ware. Mer glinsende, mindre «soul-autentisk», men likevel sterkt og gripende, og også med noe typisk britisk, sofistikert gråvær i miksen som skaper en x-faktor. Tina ble sikkert for populær og johan for enkelte smaksdommere den gangen, men albumet står seg usedvanlig godt i dag. Det dype tittelkuttet, den moody megahiten «What’s Love Got To Do With It», og tolkningen av Ann Peebles «I Can’t Stand The Rain» som glatt overgår originalen - fantastisk!

Annonse

Men om jeg blir tvunget til å finne noen litt mer skjulte favoritter, kan jeg for eksempel velge disse tre.

Det ble veldig mange utgivelser med Ike & Tina Turner opp gjennom 60- og 70-tallet, her er det også fortsatt plater å oppdage. Den mest spennende er kanskje Nuff Said fra 1971. Dette har mye av den grove R&B-livskraften duoen var kjent for, men det er mer soul og flytende funk i denne platen, spesielt forgyllet av at den begavede låtskriveren Leon Ware, en av soulhistoriens største kulthelter spesielt kjent for sitt samarbeid med Marvin Gaye senere på 70-tallet, står bak en rekke av låtene.

«Afterglow» var den siste, ikke spesielt suksessfulle singelen fra «Break Every Rule»-albumet i 1986, men det er deilig å høre på den rolige og tålmodig dype dance-remiksen som kom samtidig, med litt ekstra knotting fra house-semilegenden Eric Kupper.

Et helt annet sound, og et hun med hell kunne undersøkt mye mer, er hennes formidable innsats på jazzgigant Herbie Hancocks album med Joni Mitchell-tolkninger fra 2007 - «River: The Joni Letters». Dette ble fullt fortjent årets album på Grammy’s, og det er så skjønt å høre stemmen hennes på en spretten men bevegende «Edith and The Kingpin», en av Jonis største, med et strøkent band der Herbie hadde med seg Dave Holland på bass, Lionel Loueke på gitar, Vinnie Colaiuta på trommer og Wayne Shorter på saksofon. Og nettopp Wayne, som også gikk bort tidligere i år, var en spesielt viktig skikkelse i livet hennes. Da hun i 1976 klarte å løsrive seg fra terroren det var å leve sammen med Ike, fikk hun flytte inn på hybel hjemme hos Wayne og Ana Shorter, og bodde der lenge, til hun fant et nytt, trygt underlag for sitt videre liv. Det er veldig fint å tenke på.

Audun Vinger

Journalist og kritiker i Tidens ånd.

Musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på mailinglisten vår, og få nyhetsbrev og invitasjoner til arrangementer og fester.